Dette ble skrevet av Marit Prytz Heen i anledning av Fuglehaugsrennets 50 årsjubileum i 2002

12. april 1952 fylte jeg 5 år, og den dagen falt på påskeaften. Det var tre familier, Melbø, Oshaug og oss som tilbrakte påsken på Fuglehaugen. Det ble et livlig selskap med 7 viltre unger, så de voksen tok oss med ut og og laget renn.

Det ble laget hopp og unnarenn, bakken lå mellom der Åndahl og Sæth har hytte i dag. Jeg synes Gubben, min bestefar, var den som hadde det fineste nedslaget, skikkelig telemark. Som premie fikk vi en knekk firkløver hver.

Neste år var det flere hytter som var ferdig og flere unger som ville ha påskerenn. Siden ble dette en tradisjon. I 1958 satte Signe og Aslaug Rasmussen opp en vandrepokal, Maribupåkalen, og den som først fikk tre andeler skulle få den til odel og eie. Jeg mener det var Almar kylling som fikk den. Skjerfet som Fuglehaugsmesteren får er brodert og laget av Anne Melbø som ble mester i 1956. Kriteriene for skjerfet er at den som vinner må brodere navn og årstall selv. Da «Gubben» vant i 1962 var det harde forhandlinger med meg for at jeg skulle få brodere, vi kom til den avtalen at jeg skulle tre nåla og feste tråder, prisen var en hel firkløver. Påskeaften var en stor dag da skulle vi vise hva vi var god for, etter ett døgns tørking av treskia ved siden av kjøkkenovnen, ble de innsatt med sølvvoks, gnidd og polert etter alle kunstens regler. Det var ikke bare bare skal jeg si dere.

Litt historikk fra de første hyttåra på Fuglehaugen: Som før sagt var det tre hytter som var bebodd i 1952, det kom flere etterhvert, men det var et helt fantastisk samhold hyttene i mellom. Vi hadde faste dager for turene rundt Smørbotten, over Strandafjellet (som tok hele dagen den gang) og opp på Skarven.

Påskeaften rakk vi bare til «Lilleskarven» som vi kalte kollen over slalombakken ved Kjerringhaugen, det skulle jo være renn. På turene hadde vi med kaffekjele, det ble tent bål og vi grilla pølser på spyd, du for en velstand. Vi laga hopp og kosa oss mens kaffen ble kokt. Og det som var det koselige var at alle var sammen om kveldene var vi på besøk hos hverandre. Det gikk på omgang, vi var jo ikke mange.

Som det står skrevet i Fuglehaugssangen; var veien lang. Først entret vi han Fonden i Kvikk 1 eller Kvikk 2 nede på Vøra på Åndalsnes. Så bars det over fjorden, og det kunne være ganske tøft av og til for små sarte mager, og da ble landeveien lang borti Skorgen. Om sommeren gikk vi opp Gjelden og gamleveien til vi gikk over elva ved Kvilesteinen. Kvilesteinen er den lille steinen under furua før vi kommer til det lengste flate strekket midt oppi vegen. Der var det rasting og en appelsinbit.

Om vinteren måtte det brøytes løype hele veien opp med tunge bører på ryggen.

Jeg husker at mor telte antallet poteter pr person per dag. Av appelsinskall ble det laget saft. Da Sappen kom trengte vi bare 1 kg sukker for å få saft.

Mye har skjedd på disse 50 åra, jeg vil oppfordre dere til å være flink til å skrive i hyttebøkene, det er veldig morro å se tilbake på det som har skjedd. Da Fuglehaugssangen ble sunget første gangen skrev mor i hytteboka: «Fuglehaugens blandakor med sin dirigent Halvor Prytz sang Fuglehaugssangen med gitarakkompagnement av Magne Audsen.» Vi høstet voldsom applaus for urfremførelsen. Ta med Fuglehaugssangen på rennet, vi kan også høste voldsom applaus. Øv godt.

Håper dere alle får ei fin og solrik påske og at dere alle kommer på påskerennet

God påske og vel møtt på påskerennet.

Marit Prytz Heen, 22. mars 2002